Jeg vil ha en jente – planlegger en familie på Kypros

Mannen min, Liam, hadde alltid planlagt å få tre barn. To gutter og en jente var en perfekt idé om en perfekt familie. Vi hadde kjent hverandre i ganske lang tid før vi giftet oss; jeg var på slutten av 30-tallet og Liam i midten av 40-tallet. Jeg ble gravid nesten umiddelbart med vår første sønn Aaron, og tre år senere ble vår andre sønn Lucas født. Det var alltid vår plan å prøve for den tredje, uansett hvordan, og uansett omstendighetene, og fordi de første to hadde blitt nøye planlagt, så vi ingen grunn til å tro at vår tredje, vår dyrebare jente, ville være noe annet. Vi prøvde å lykkes i rundt to år før vi innså at vi kanskje hadde forlatt det alt for sent. Liam kunne se at jeg ble ulykkelig, at jeg ikke var klar til å gi opp våre drømmer. Hans egen skuffelse gjorde ham ulykkelig også, og vi hadde begynt å være litt mer fjernt med hverandre, litt mindre villig til å dele hvordan vi følte oss. Begge hadde så desperat ønsket å gi mer til familien. Til slutt tok vi beslutningen om å besøke en fertilitetsspesialist for å finne ut nøyaktig hva vi var oppe mot. Med tanke på våre aldre var jeg i midten av 40-tallet og ham hans 50-åringer, og det faktum at vi hadde problemer med å forestille oss, legene vi snakket for å foreslå et batteri av tester, slik at vi kunne ha et fyldigere bilde. Liams greve, motilitet og morfologi kom tilbake som god. Resultatene av min AMH, derimot, antydet sterkt en redusert ovariereserve, og resultatene fra ultralyden min Antall antrale follikler alt annet enn bekreftet dette. Vi flyttet til et kurs av FSH, og som dere vet, de endeløse avtaler, men til slutt de endeløse skuffelser og frustrasjoner.

Beslutningen var klar. Det var aldri opp til diskusjon. Eggdonasjon var veien å gå.

Vi gjorde mye forskning online, og realiserte to ting: For det første ville hele prosessen bli best håndtert med hjelp av et mellombyrå, det var for mye å organisere. Og det andre, noe vi ikke hadde innsett før, var at vi kunne oppfylle vår drøm om å ha en jente. Et problem imidlertid, i Storbritannia å velge kjønn av embryoet er begrenset, med mindre det er reelle medisinske grunner, for eksempel medisinske forhold som er overgitt til enten jenter eller gutter, er det ulovlig å velge sex. Dette forsto jeg perfekt, for noen kulturer er det foretrukket å ha en gutt, men det var ikke vår sak i det hele tatt. Når vi diskuterte problemet, enten det var sammen med venner, foreldre eller til og med helsepersonell, ble vi begge igjen med følelsen av å bli dømt for våre beslutninger. Mange trodde det vi hadde ønsket å gjøre var feil. Det kom til det punktet hvor vi unngikk all samtale om emnet, selv mellom oss selv. Det er ikke å si at vi hadde gitt opp våre drømmer, men snarere følte vi at andre ikke ønsket å dele vår lykke. Så vi tok det på nettet. Vi ble med i noen programmer og fora, leste mange anmeldelser, og bad om en mengde detaljer fra klinikker, men det var eggdonationfriends.com som syntes å forstå våre problemer mer enn noen annen.

Konsern spesialisten var sympatisk for vår situasjon og sende oss gjennom informasjon om klinikker i Kypros, Russland, i Ukraina, der det er færre restriksjoner på kjønnsvalg enn i Storbritannia.

Gjennom hele prosessen gjorde vi vårt beste for å inkludere guttene i all beslutningstaking og planlegging. Vi hadde alltid ønsket, som familie, å være inkluderende, og å sørge for, men vi holdt ingen hemmeligheter, å sørge for at alle var komfortable med alle de avgjørelsene vi tok, spesielt med noe så viktig som dette. Og så bestemte vi oss for å gjøre hele prosessen til en familieferie, to uker i solen, meg, Liam, Lucas og Aaron, å gå gjennom alt sammen. Det var en av grunnene til at vi valgte Kypros, men å snakke med folk fra klinikken vi bare følte at det var en god passform. Vi sjekket ut suksessrates, kvaliteten på omsorg, og erfaring og kompetanse og opplæring av alle legene. Vi hadde lest alle anmeldelsene, vi så på videoene og snakket på telefon og Skype til legene og sykepleierne i Nicosia. På toppen av det kontaktet vi det dedikerte helsefremmende styret der, og klarte å sjekke ut alle referanser og akkrediteringer av klinikken som vi hadde valgt. Pris var egentlig ikke en faktor for oss, og vi hadde ingen reell anelse om hva de endelige kostnadene ville være, så da prisen på € 7000 ble sitert, var vi ganske overrasket, vi hadde trodd det ville være mye mer. Prisen inkluderte alle diagnostikk, alle tester og alle prosedyrer. Selvfølgelig, det inkluderte ikke kostnadene for å få familien der, hotellet og alle disse kostnadene. Vi tok beslutningen om å gå videre, og klinikken var i stand til å foreslå en dato og å organisere medisiner for meg å kunne synkronisere min syklus med vår forventede ankomstdato til Kypros. Vi var i stand til å velge donor, og ble fortalt at det var seks egg klar og venter på vår ankomst. Det var ytterligere tester for Liam på en lokal fertilitetsklinikk, hvor det ble bestemt at bare 38% av sæden hans var \”X\”, med andre ord kvinnelige produksjon. Igjen var det tilbake til de daglige injeksjonene, denne gangen med en høyere garanti for å nå målet. Vi tok den korte flyvningen til Kypros, bestilt på hotellet vårt. Neste dag forlot vi guttene med hotellets barnehage, og tok drosje til klinikken. Flere tester viste at vi kunne fortsette så snart som mulig. Prøvene ble tatt, skjermet, sortert og deretter dobbelt kontrollert. Fra de seks eggene resulterte to levedyktige embryoer. Preimplantasjon genetisk profilering viste at ett embryo var mannlig og en for å være kvinnelig. Vi var ikke fornøyde, men visste at vi var langt fra et bestemt resultat. embryoet ble implantert dagen etter, og hele prosessen hadde tatt mindre enn en uke, en uke for å forvandle våre liv. I tillegg hadde vi fortsatt over en ukes ferie. Jentene var glade for å finne ut at de snart kunne ha en lillesøster, mye mer begeistret over dagene på stranden med sine nye venner fra hotellbarnets program. Så mye for en familieferie! Dette ga Liam og jeg mye tid sammen til å koble og planlegge for en mer sikker fremtid. 10 dager senere, dagen før vi skulle fly hjem, dro vi tilbake til klinikken, denne gangen dra guttene bort fra stranden, for å få en foreløpig graviditetsprøve. Det var positivt. Vår lille jente var en virkelighet. Ni måneder senere ble Leiah, vår kjære datter, født, så ømt etter og så elsket. For oss alle, merkelig, føles mer enn en kulminasjon av alle våre drømmer og planer. Det føles som en ny start, et nytt liv og en ny vitalitet i familien vår.