IVF over 50 i Ukraina – Livet begynner igjen etter 50

Jeg sier ikke det før 50 at jeg ikke hadde et liv, for det gjorde jeg. Jeg elsket hvert minutt. Jeg heter Claire og sammen med min mann John ledet vi et lykkelig liv i Southampton til en dag. Jeg hadde alltid hatet et bestemt sitat – den som sier hvordan vi ikke setter pris på ting i livet før de er borte. Takket være dette sitatet var jeg alltid fullt klar over det faktum hvor heldig jeg var å være sunn og elsket, og jeg sørget for å fortsette å minne dem som gjorde det mulig for meg å føle slik min takknemlighet. Jeg giftet meg og som 34 år gammel fødte jeg sønnen vår, Ben. De tre laget en perfekt familie. Jeg forsto aldri behov for å være foreldre før Ben ble født. Han ble meningen med vår eksistens. Sammen med mannen min elsket vi øyeblikkene som var brukt sammen. Gode foreldre Jeg er avisjournalist og med luksusen i dette yrket klarte jeg å gi opp kontorbaserte ansvar og begynte å jobbe hjemmefra. På den måten hadde jeg en enklere start på det nye livet mitt som en hengiven mor. Mannen min hadde ikke råd til så mye fritid som jeg kunne (han er en varebilsjåfør) men han brukte aldri \”Jeg er for sliten til å leke med deg\” unnskyldning og Ben elsket de øyeblikkene da John dukket opp i døren etter jobb. Når Ben fylte to utviklet vi en tradisjon der vi ville tilbringe to helger i måneden å reise – korte turer eller lengre utflukter. Vi pakker bilen og kjører til forskjellige steder. Min mann, som sjåfør med 20 års erfaring, gjorde alltid reisene veldig trygge og komfortable. Jeg følte aldri lysten til å bli sjåfør, jobbe på kontoret jeg ofte måtte skrive om lokale bilulykker og det gjorde meg alltid sint. I et sekund hadde disse menneskene mistet alt. Hva gjør du hvis ulykken var din feil? Hvordan takler du tanken om å avslutte noens liv? – Jeg stilte disse spørsmålene i artiklene mine, men visste aldri svaret. Uansett hvor god en sjåfør du er, er det en hel del andre mennesker på gaten som er ansvarlig for all vår sikkerhet. Av går vi Det var en helg kort tid etter Bens tolvårsdag og vi hadde en tur til London planlagt. Jeg husker levende hvor spent vi alle var og ikke bare fordi det var London – Bens favoritt, men fordi det var en tur! Vi elsket det absolutt. I de siste ti årene av å kjøre rundt sammen kan vi ikke forestille oss å tilbringe helgene våre på noen annen måte. Været var perfekt, solfylt og så bort vi gikk. Vi kjørte i rundt en time og så alt jeg husker er at jeg så på mannen min og så vendte jeg rundt for å se Ben, han sov. Plutselig ble alt mørkt. Været var vakkert og solrikt, men denne gangen forårsaket det mer skadet enn den største stormen noensinne kunne gjøre. En lastebilsjåfør, blindet av solen, traff bilen vår. Skulle ønske jeg aldri hadde våknet. John kjempet for sitt liv på sykehuset, men sønnen vår åpnet aldri øynene igjen. Bare oss to Ingen av oss kan uttrykke smerten. Jeg hadde så mange spørsmål, men jeg kunne ikke si noe. Bilsjåføren klarte det heller ikke, og jeg følte at jeg ikke hadde noen å skylde på. Etter ulykken bodde John på sykehuset i over en uke og kjempet for å holde seg i live, og ventet på at jeg skulle lindre smerten hans, villig til å være der med ham. Jeg klarte det ikke. Jeg låste meg inne i huset, i Bens rom torturert ved tap. Det var ikke fornuftig. Hvorfor? Hvorfor hadde dette skjedd oss? Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi hadde kjørt nøye, været bra.

Foreldre bør ikke begrave barna sine.

Han hadde hele sitt liv foran seg. Jeg vil aldri se ham gå på skolen. Den utålelige sorgen. Jeg kunne ikke spise eller sove og ikke ringe en telefon for å sjekke om John var ok. Men det var han, han kom hjem. Vi snakket ikke med hverandre i en uke til, jeg var for redd for å møte ham. Jeg visste at han var fylt med samme tvil og spørsmål som jeg ikke kunne svare på. Med Ben fant vi meningen med våre liv, og nå var han borte, og jeg så ikke poenget med oss. Både voksne som ikke har noen å ta vare på. Jeg hadde helt glemt hvordan jeg skulle være kone; alt jeg kunne tenke på er at jeg ikke lenger var mor. John gjorde få forsøk og prøvde å snakke med meg, men vi hadde vært stille for lenge. Å spille samtalen i hodet igjen og igjen gjorde det bare verre, for når vi begynte å snakke, endte det alltid i en kamp.

Det kom til et punkt der vi begynte å skylde hverandre for vår sønns død. Vi falt fra hverandre…

Ekte kjærlighet I et og et halvt år var vi tapt og hjelpeløse, og helt forsømt vårt ekteskap. Men det jeg hadde med John var en dyp kjærlighet og den typen kjærlighet stiller ikke spørsmål det bare venter til du er klar til å realisere ting på egen hånd. Vi forstod at uansett hva, ingenting ville noensinne kunne fylle tomrommet, men vi forstod også at vi ikke var dårlige foreldre. Vår beslutning hadde blitt tatt bevisst, vi hadde startet en familie med tanken om å bli gammel sammen, de tre av oss. Så vi bestemte oss for å bli foreldre igjen. Avtalen Etter å ha konsultert min GP, som løste tvilene jeg hadde om fysisk å kunne føde et barn på 50-tallet, bestemte vi oss for å prøve in vitro befruktning. Denne avgjørelsen var ikke noe problem; vi var så sikre på hva vi ønsket oss. Men vi hadde problemer. Mange land har IVF-reguleringsbegrensningerMed bare kvinner av en En viss alder som er kvalifisert for IVF-behandling.. Det viste seg at vi først måtte finne en Clinic der IVF er tillatt for kvinner i min alder. Etter noen måneders søk – takket være EggDoningFriends.com, fant vi det ideelle IVF klinikken i UkrainaVi hadde andre tanker, fordi du hører alle slags ting om Øst-Europa, men fra vår forskning, Ukraina var et av de få landene som var enige om å tilby meg IVF. Vi leste anbefalingene, kalte noen og gjorde ordninger. Jeg hadde en drøm om Ben kvelden før vi dro til klinikken. Jeg så ham smile til meg. Da jeg våknet om morgenen følte jeg meg rolig i hjertet. Vi gjør det rette, tenkte jeg. Uansett hvor klinikken var, ville det være det perfekte stedet uansett.

Første dag på klinikken og egg donasjonsprogram

Etter de første testene, bitter skuffelse. På grunn av min alder anbefalte legen IVF med donor egg (egg donasjonsprogram). Han sa noe om kvaliteten på eggene mine og hvordan de synker med alderen, noe som førte til kromosomal aneuploidi – som kan forårsake alvorlige genetiske lidelser hos fosteret. Jeg satt der og lyttet til alt han måtte si, selv om litt om en mulig abort ikke syntes å ha betydning. John og jeg hadde sagt fra begynnelsen at vi ønsket å prøve IVF med våre egne egg, Jeg hadde virkelig ingen tvil om at det ville være mulig. Og drømmen jeg hadde om Ben styrket min tro.

Dessverre, fra de to lave kvalitet eggene mottatt var det ikke et enkelt levedyktig embryo. Jeg måtte ta et øyeblikk.

Tilbake på klinikken Det tok tre måneder å komme seg tilbake til klinikken. Vi snakket med John og begge enige om én ting – vi ønsker å være foreldre igjen. Vi ønsket å prøve å ha en baby med vårt eget genetiske materiale, men det fungerte ikke. Vi hadde ikke noe problem med å akseptere feilen, men vi ville aldri ha tilgitt oss selv hvis vi ikke hadde prøvd alle alternativene. An eggdonasjonsprogram Synes det eneste håpet, Så vi bestemte oss for å se nærmere på det. Vår donor, en 24 år gammel hadde født et sunt barn før. Vi ba om at alle nødvendige tester skulle kjøres, som karyotype og infeksjonsscreening. Alt som gjorde oss til å forlenge vårt opphold i Ukraina i rundt en uke og det begynte å føle seg som hele turen var verdt en stund. Vi var tilbake på sporet.

IVF eggdonasjon program i Ukraina

Jeg har ti egg fra donoren Min manns sæd ble tatt. Etter IVF+ICSI med donor egg var gjort fikk vi 4 embryoer. embryoologen overvåket dem med embryoscope til 5. dag, og vi fikk også en video som viste hvordan embryoene utviklet seg. Og så på den femte dagen av blastocyst stadion jeg hadde ‘lodd i’ to av embryoene. Og se på meg, jeg spøker med det nå, men ja, lagt inn ser ut som en perfekt måte å si det på.

På den 5. dagen av blastocysterstadionet hadde jeg “lodd i” to av embryoene.

Jeg hadde nøye plukket mine \”tenanter\” og tok smerter for å sikre at de følte seg hjemme. Vi måtte være i konstant kontakt med klinikken i ytterligere 6 uker, og de var svært støttende og nøye regulert min medisin etter embryooverføringen. I den 12. uken, graviditet ble bekreftet, men ble umiddelbart merket som en høy risiko, på grunn av min alder Og det faktum at vi hadde tenkt gjennom IVF. Dette bekymret meg ikke for mye, men jeg måtte se legen min oftere, noe som var fint da jeg bar noen veldig spesiell. Jeg hadde min prenatal test gjort også, noe som viste at alt gikk bra. Den hardeste delen var over, så takket være donor- og eggdonasjonsprogrammet har vi blitt foreldre fordi noen måneder senere ble sønnen Gareth født.

IVF med donor egg – graviditet etter 50

Jeg har aldri følt meg mer levende. Vi tenkte ikke for mye på navnet, vi så bare på gutten vår og Gareth virket perfekt. Det var ikke uten problemer, men vi er foreldre igjen, vi er en familie. Vi hadde aldri trodd at en IVF eggdonasjonsprogram, og i Ukraina av alle steder, kan redde vårt ekteskap og gjøre en mor ut av en kvinne på 50-tallet. Noen kan si at det var modig av oss, men la meg fortelle deg, var ikke modig som ga oss Gareth, men tillit. Stol på klinikken, i et veldig vakkert land og hovedstaden Kyiv, stoler på de fantastiske legene og personalet. Endelig kom tilliten tilbake mellom mannen min og meg. Hele eggdonasjonsprogram kostnad rundt 7000 EUR (med hoteller og flyvninger inkludert), Men for følelsen av å starte et nytt liv, kan du virkelig ikke sette en pris på det.