Den gode kampen— ivf og eggdonasjon i Spania

Jeg er et eneste barn og vokste opp alene. Foreldrene mine var der, jeg ønsket aldri noe, jeg var aldri ensom, men jeg var et ensomt, bookish barn og ble overlatt til mine egne enheter. Jeg var selvsikker. På skolen og på universitetet var jeg mye det samme. Jeg hadde venner, men trenger ikke venner. Jeg studerte språk og reiste så rundt i verden og ble reiseforfatter. Jeg gledet meg og gjorde som jeg likte. Jeg kjempet for min uavhengighet og var stolt av følelsen av at jeg ikke hadde bestemt meg. Jeg nærmet meg 40 og hadde fått i vanen å være alene. Så kom Mike og jeg brøt vanen. Vi møttes gjennom arbeid, han er en frilansbilderedaktør, og vi tok til hverandre nesten umiddelbart. Han kommer fra en stor, familie, enorm virkelig, med 5 brødre og en søster, uløselig tante og onkeler, fettere, nieser og nevøer. Hjem og ideen om familien har alltid vært viktig for ham: Jeg var borte for arbeid ofte og knapt anerkjent min leilighet når jeg var tilbake i Bristol. Men når jeg var tilbake, fant jeg meg selv å ringe og vi ville komme sammen og vi sakte drevet inn i et forhold. Rundt seks måneder i går var det en ledig jobb og vi gikk sammen. Mike hadde aldri møtt jenta, men kom med en gavepakket fotokollasje av alle fra kontoret som en forlatende gave. Det var da jeg falt. Alt kom så organisk, engasjement og deretter bryllup. Å ha en familie var, ikke overraskende, viktigere for ham enn for meg, og mens vi hadde hatt samtalen om å starte en familie, hadde det ikke vært vår intensjon om å bli gravid med en gang, ville det skje når det skjedde. Droping a Bombshell Periodene mine har alltid vært litt uregelmessige, ganske tunge og ofte ganske smertefulle, og så da jeg var et par dager for sent, var jeg ikke altfor bekymret, men som det strekte seg inn i en uke, snek jeg i et hjem graviditetssett, halvt håp, halvparten bekymret for hva det ville bety for vår livsstil. Negativ. Til tross for min stigende panikk, sa jeg ikke noe til Mike, men bestilte en avtale med min GP, som refererte meg til en ultralyd for den neste uken. Mike tilbød å kjøre meg til legene for en «rutine avtale». Gjør en dag av det, gå til lunsj, hagesenter på veien hjem. Ikke noe problem. Vi kom i god tid til avtale, og som forventet, var ting løp sent, så vi satt og vi ventet, og som vi ventet, en stillhet ned. Og det var da det slo meg. Noe var galt. Jeg braut ut hele historien, om graviditetstesten og den sene perioden og hvor redd jeg hadde vært. På det tidspunktet sa mottakeren at jeg kunne gå gjennom og, åpenbart å se min plagede stat, sa det ville være ok hvis Mike gikk inn med meg. Jeg sa nei. Jeg ville gått det alene. Da jeg kom ut hadde Mike gått. Resepsjonen sa at han ventet i bilen. Først da vi kom hjem spurte han hva som hadde skjedd. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå tilbake for flere prøver og at de mistenkte polycystiske eggstokker. Jeg gikk til oppfølgingsavtalene av meg selv og etter et batteri av tester og venter og ytterligere tester diagnosen ble bekreftet. Jeg skulle ikke bli gravid. Lukker ranger Vi gikk til oppfølgingsavtalene og etter et batteri av tester (min AMH var lav, Mikes sæd var god) og venter og ytterligere tester diagnosen ble bekreftet. Jeg skulle ikke bli gravid. Jeg følte meg noe ansvarlig. Det var min feil, og jeg tok den ut på ham. Mike erkjente senere at han hadde blitt knust at jeg hadde insistert på at han ble utelukket fra det første møtet med legen. Dette var vår situasjon sammen, ikke min alene. Det var virkelig bare på det tidspunktet som bestemte oss for å starte en familie, og at vi ville kjempe for å få det til å skje, men vi var enige om at hvis alt ble for mye, kunne vi ta en pause, omgruppere og fortsette kampen. Vi så på alle alternativer, fruktbarhetsbehandling, IVF, og som en siste utvei, adopsjon. La slaget komme Jeg ble foreskrevet en cocktail av legemidler, metformin for syklusen min, clomid og metformin for fruktbarhet og regelmessige kontroller, en diettplan og en regelmessig mosjon. Vi ga også en tidsplan om når å ha sex og hva å gjøre etterpå, for å øke sjansene for unnfangelse. Først var det morsomt, litt spill, men etter hvert som mine perioder begynte å bli mer regelmessige og enklere, og da vi passerte 13-måneders merket, hadde intimitet blitt en hore og sex en øvelse i skuffelse. Jo vanskeligere vi kjempet, jo mindre sikker var vi på hva vi gjorde. Jeg ble ikke gravid. Striden på forholdet var speilet i forholdet til våre bredere familier og venner. Men velmenende, ble vi utvilsomt spurt om vår fremgang. På sosiale samlinger fikk vi beskjed om å ikke bekymre oss: vår tid kom. Du må være sterk og kjempe for det du vil. Barnas bursdagsfester serverte bare for å minne om hvor lett foreldreskapet var for andre og hvor mye av en belastningsforeldre var for oss. Litt etter litt trakk vi oss. Vi hadde blitt redusert til en enkelt ting, et problempar, en ting å bli forvirret. Vi begynte også å trekke oss fra hverandre. Langsomt, beveger seg fra det vi hadde, og så vi bestemte oss for å ta en pause, omgruppere og gå videre til IVF.

En gang til brudd – en IVF behandling i utlandet

Første IVF forsøk

Vi tok en bevisst beslutning om å gå privat, ventetidene var en faktor, men også kostnadene. Vi valgte en IVF klinikken i Tsjekkia Og i det første IVF+ICSI-forsøket fikk vi 3 egg og ett B1-klasse embryo. Overføringen kom på den tredje dagen av embryokultur, men bHCG-testene viste ingen tegn på graviditet. Vi kom hjem, bittert skuffet.

andre IVF forsøk

Et nytt år, et nytt forsøk på samme klinikken. Min respons på stimulering var svak, så ingen av oss ble overrasket over at fra de 4 eggene som fikk det ikke var noe levedyktig embryo. Desillusionert, vi vendte hjem og falt i et liv av unngåelse.

Tredje IVF forsøk

På det tredje IVF+ICSI forsøket klarte vi å høste tre egg, med ett B1-klasse embryo, vellykket overført på 5. dag. Graviditet ble bekreftet og forsiktig, forhåpentligvis begynte vi å føle at vi flyttet sammen igjen. Jeg tok feil tre uker senere.

Vi holdt en seremoni for tap av barnet vårt og prøvde å sørge sammen, men lite kunne skjule sprekker som hadde åpnet seg.

Kampen hadde gått ut av oss. Jeg tok meg tid og jeg gikk tilbake til mine egne ensomme vaner; han var desperat, frintisk og i hans desperate insisterte vi på sorgsrådgivning. Det var etter en av møtene, spurte Mike meg hva jeg ønsket å gjøre. Og tanken kom til meg, fullt dannet, ubevisst, sjokkerende selv meg. Jeg vil prøve igjen.» Holder seg til våre våpen

Vellykkede eggdonasjonsprogram i Spania

Eggdonasjon Jeg hadde aldri vært en del av planen, men det føltes riktig. Vi valgte en IVF-klinikken i Spania, delvis fordi jeg hadde tilbrakt tid der mens på universitetet, og delvis fordi Mike hadde familie der, og vi ville ha litt støtte. Det var i juni 2014 da jeg fikk tre embryoer av høy kvalitet, hvorav to ble overført og den tredje ble frossen. Etter 12 uker fikk vi nyhetene. Jeg var gravid. Vår datter, Laura var ett år gammel i 2016.

Den emosjonelle bompen og nær oppbrudd av vårt ekteskap, isolasjonen fra venner og familie, den crippling selvdoubt…

Totale IVF kostnader— oppsummering

Å legge til kostnadene, ikke bare de økonomiske kostnadene, diagnostikk, IVF-sykluser og turer til Tsjekkia IVF egg Donasjonsprogram i Spania, hotellene og flyvningene hele beløpet til ca. 21 000 EUR, men den emosjonelle bommen og nær oppbruddet av vårt ekteskap, isolasjonen fra venner og familie, den krøpende selvdoubt, den endeløse kampen for å holde det sammen og terroren av det alle faller fra hverandre.

Og så ser vi på vår datter

Ingenting vi gikk gjennom de siste åtte årene var enkelt. Vi kjempet for dette hvert skritt på veien, noen ganger mer modig at hos andre, noen ganger mot uoverstigelige odds. Men når jeg ser tilbake, kan jeg virkelig si at ingen av oss kan huske hvor vanskelig det må ha vært. Vi planlegger en tur tilbake til Spania for å få vårt gjenværende frosne embryo implantert tidlig neste år. Så kampen fortsetter.